Sølibat.html



Sølibat (av latin caelebs: «ugift/en som bor alene») kan henvise til å være ugift eller til seksuell avholdenhet. Et løfte om sølibat er et tilsagn om ikke å inngå ekteskap. Noen foretrekker denne bruken av sølibat, mens andre bruker det omvekslende som et synonym for avholdenhet.

Sølibat brukes spesielt om romersk-katolske presters og ordensfolks forpliktelse til å leve ugift og i seksuell avholdenhet. I Den ortodokse kirke og de orientalske katolske kirker kreves det at ordensprester (munker) lever i sølibat, mens sekularprester (de som ikke er tilknyttet en religiøs orden) kan være gift. Det er dog slik at de ikke kan gifte seg etter ordinasjonen.

Fra førkristelig tid er det flere eksempler krav på å leve ugift, både hos romerne og hos jødene. Dette ble også tatt opp gjennom de kontemplative eneboerne og etter hvert også klostervesenet og troen på askesen.

En spansk synode i Elvira i 305 krevde at spanske biskoper, prester og diakoner måtte leve ugift. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det forsøkt å innføre dette for hele kirken, men dette forsøket mislyktes. Sølibatskravet fikk etter hvert stadig større støtte, særlig innen den vestlige kirke, særlig siden flere paver - Siricius (384-398), Innocent I (402-417), Leo I (440-461), Pelagius II (579-590) Leo IX (1049-1054), Stefan IX (1057-1058), Nikolas II (1058-1061) og flere arbeidet for dette gjennom utstedelse av strenge forordninger.

Men det var pave Gregor VII (1073-1085) som fikk gjennomført sølibatet for hele kirkens presteskap. Dette skjedde ved at hans høytidelige forklaring på synoden i Roma i 1074 at alle som ville ha et åndelig embete måtte være forpliktet til sølibat. Sølibatskravet ble også innskjerpet på møtene i Reims i 1119 og møtete i Roma i 1123 og 1139 slo fast ordningen som en del av den senere kanoniske retten. For det lavere presteskapet ble imidlertid dette håndhevet noe mer forsiktig, særlig under pavene Bonifatius VIII (1294-1303) og Clemens V (1305-1314). Konsilet i Trient vedtok også en rekke bestemmelser med hensyn til sølibatet innen den romersk-katolske kirken.

Det er flere grunner til at den katolske kirke krever at deres prester skal leve i sølibat. Opprinnelig var begrunnelsene for sølibatskravet å sikre presteskapets fokus på det åndelige liv, samt å unngå at det ble bygget opp kirkelige dynastier og at kirkelige verv og eiendommer gikk i arv. I dag er en av grunnene er presten skal være tilgjengelig for menigheten når den trenger det, og ikke være knyttet til en famillie og dennes krav. En mer praktisk og pragmatisk begrunnelse som av og til hevdes på folkelig hold er at det også er billigere for kirken å forsørge for en prest uten barn.